Høyt og lavt: ordbilder fra et spennende år

Livets tivoli, sett fra innsiden

Velkommen inn på livets tivoli!
Spenn deg fast, og gjør deg klar til en oppdagelsesreise du ALDRI glemmerr!
Med bind for øynene og uten redningssans, skal du finne din vei,
ditt mål og din mening.
Her er noe for en hver smak:
Frister det med en dose svimlende sentrifugalkraft og ustyrlige latterkramper?
Henge opp-ned i en ubekvem stilling mens du ikke vet om du fryder deg eller egentlig bare vil hjem?
Eller kanskje en berg- og dalbane i et mørke som aldri går over...?
Frister det heller å forspiser seg på sukkerspinn? Til alt bare blir hysterisk morsomt og kvalmende, nydelig og forferdelig på en eneste gang.
Vil du snu, sa du? Dessverre, det er ikke mulig.
Tok du noen uinformerte valg underveis, sa du? Vel, det var da synd. Men husk, du må stå for valgene dine.
Her finnes ingen snarveier,
ingen kart.
Alt du har er ditt indre, ustyrlige kompass...

***

På stedet hvil

Hun løp

Med timene

Dagene

Ja selve livet.

Oppover, fremover

fortere, høyere.

Til hun trodde hun hadde vinger.

Helt til unnabakkene kom,

og hun fortsatte å løpe.

Fortere, fortere.

Mens farttsvinden hvisket henne i øret

alt hun kunne glippe

Så hun løp

til avgrunnen

nesten

slukte henne.

Nå står hun her

Like bortenfor kanten på avgrunnen.

Avgrunnen hun bare kan forlate, ett skritt av gangen,

Og så et halvt skritt tilbake igjen

Time for time,

Dag for dag,

Hvert skritt

en mil

i meter.

Hun går langsomt nå

Med livet foran seg

Og avgrunnen ved siden.

Hviler nå,

Selv om livet løper i forveien.

Hviskende, lokkende:

«Kom, kom! Ennå kan du fly igjen.»

Men hun lener seg tilbake og venter på en gammel venn.

Kjedsomheten.

Som kommer med håp om bedre dager,

Fulle av livskraft og mot,

Lys og farger.

Om hun bare tør vente.

Være.

Holde ut.

Litt til...

********

Det har vært stille her på bloggen, lenge nå. Ikke fordi det har skjedd så lite. Nei, heller fordi det har skjedd så utrolig mye. Så mye at det har vært umulig å finne overskuddet til de store, eller små, viktige eller uviktigee ordene. Det har rett og slett ikke vært plass til det. Plass er det så som så med enda, men kanskje kan ordene hjelpe meg å rydde litt i et hode overbefolket av inntrykk. Jeg har vært så høy på livet, i over et år nå. Høyt og lavt i mer enn en forstand. Det har vært gøy og skremmende. Fint og forvirrende. Som en forvokst tenåring har jeg hoppet rundt og utforsket livets høyde og dyp, seksten år for sent. .

Ta det med ro, jeg både lever og overlever. Det skal til og med komme noe som er hakket mer begripelig fra denne kanten om ikke så lenge

Til neste innlegg, en gang der fremme.

Tårer for et havgrisliv

Det er så stille. I et punkt, dypt inne i brystet, langt inne i hjertet mitt er det stille. Stillheten har en dyp, blåskimrende tone som kjærtegner meg forsiktig.

Jeg sørger. Rart å si disse ordene, egentlig, men jo, det er en sorg. Over et lite liv som for bare noen dager siden ga meg så mye. Som lyste opp mørke dager. Men nå er det lille lyset slukket for godt.

Det var en dag for tårer, dagen da jeg valgte å la Zeldas lys slukke. Bare tenk å ha slik en makt, slikt et ansvar for et lite liv... Og tårene falt. Over hendene som strøk over myk, pjuskete pels. Mot brystet med et hjerte så fylt av kjærlighet at det ville sprenge seg ut i det fri. Tårer som løsnet hos en god venn kort etter avskjeden, og som gjorde alle de fine ordene fulle av selvbeherskelse, fullstendig overflødig.

Siden kom sorgen. Som en florlett kappe jeg bar med verdighet. Som Et stille sted å søke tilflukt en stakket stund når smerten ble for stor. Et nærvær av følelser som var vonde og gode på en og samme tid, men fulle av en gjensidig respekt og medfølelse. Sorgen ble noe det var mulig å leve med og ikke mot.

Nå er det mer som å gå langs en strand. Jeg hører sorgens bølger slå stille rundt meg, og det får hjertet mitt til å nynne med. Av og til slår bølgene inn over føttene mine, og av og til bøyer jeg meg ned for å kjenne deres nærvær. Men jeg trenger ikke svømme ut der det stormer som verst og risikere å drukne. Vi vet hvor vi har hverandre, sorgen og jeg. Sammen skaper vi noe vakkert som jeg alltid vil bære med meg.

La det få fortsette å være slik, til jeg ikke lenger trenger sorgen som følgesvenn. For denne gang.

Speil-labyrint

Alene
er jeg meg selv.
Splittet,
men alltid meg selv.
Selv mine tåkede fragmenter og hemmelige rom
er mine.

Kaos er min venn.
En labyrint å gjemme seg i.
Et trygt sted å være meg
Selv når jeg er mange.

I menneskenes verden smuldrer jeg.
Blir en maske,
et skall
et speil.
Der du ser deg selv,
og kan skape meg i ditt bilde.
Jeg blir ingen

Du som forteller hvor flink jeg er.
Hvor sterk og modig.
Du som ser meg seire.
Kan du si meg hvem du ser?
Når jeg seirer,
er jeg meg?
Hvis du ser mine tårer, min vrede og vilje,
er jeg den samme?
Eller er jeg blitt en annen?

Det er så vondt å miste seg selv
og bli en jeg ikke er.
Så jeg forsvinner for ditt blikk
mens skallet består.
Jeg flykter.
Tilbake til mitt trygge,
ensomme kaos.

Bare i naturen og musikken får jeg hvile.
Blir ett med trær og vann,
blomster og fugler og vinden i gresset.
Ett med strengene, buen
og tonene fra fiolinen.
Bortenfor tid og rom,
så full av levende liv.

Gi meg mot og styrke til å holde fast på livet!
La meg leve her og nå, som en og som mange.
Som meg.
Sammen med deg,
i menneskenes verden.

En liten hyllest til høsten og til gleden av bevegelse :-)

Jeg lurer på hva det er med meg og høstmørket, egentlig. Så fort jeg kommer ut, blir jeg så trygg inni meg selv. Ja, jeg kan ha det sånn ellers på året når jeg er ute og går også, men høsten er spesiell. For jeg simpelthen elsker å dra på oppdagelsesferd i mørket. Rart, kanskje? Er jeg ikke redd for å gå meg bort? Men svaret må enkelt og greit bli, nei, ikke i det hele tatt :-) For når kroppen glir inn i sin faste vandrerrytme, er det som jeg glir inn i min helt egne, private vverden der tida står stille. Samtidig blir jeg så ufattelig klar over omgivelsene. Hvert et skritt, hver en sprekk i asfalten og hver en lukt.

Jeg elsker frihetsfølelsen av å legge i vei uten å vite hvor jeg skal. Når det eneste jeg vet er at jeg skal hjem igjen, men om det kommer til å ta en halv time, to timer eller mer, er opp til tilfeldighetene.
Jeg nyter at mørket legger seg rundt meg som en kappe mens gatelyktene blunker sine vennlige små hilsner til meg, slik at jeg ikke havner på ville veier.
Og selv om mange synes de er kjedelige og bråkete, liker jeg de store, rette veiene med sine trygge gang- og sykkelstier, hvor jeg blir en liten dråpe i elva av konstant bevegelse som finner glede i det å bare være til.
Men når følelsen av å bli fanget i dragsuget fra de store veiene blir for sterk, er det ingenting som de små, snirklete boliggatene, så mørke til tider, at hadde ikke husene stått der med sine små firkanter av lys, hadde jeg ikke sett hånden for meg. Her får min hvite, lange følgesvenn nok å henge i med, mens omrissene av lys og skygge danser i øyekroken tett ved meg og trafikken bruser langt brte i det uvisse.
Ikke minst, elsker jeg å være der jeg egentlig ikke er helt sikker på hvor er. Hvor den eneste måten å finne ut om jeg står ved veien videre eller en gårdsplass, er å faktisk å gå inn dit, og faktisk være så freidig at jeg gjør det, med den hvite følgesvennen skjøvet trassig ut foran meg som et førsteklasses alibi for å snoke rundt hushjørnene. (Neida, det er ikke derfor jeg gjør det, men litt gøy er det nå uansett). Hele tiden med vissheten om at jeg kan snu hvis det blir for skummelt, for det er mitt valg å være her.
Jeg liker til og med følelsen av å tro jeg befinner meg et sted, for så å ende opp i en helt annen retning enn jeg hadde forutsett. Spesielt når jeg kjenner meg igjen, og jeg har en lys leilighet og en varm kopp te å se frem til :-)

Er det noen som fortsatt lurer på om jeg er litt sprø? ;)

Location:Hørløcks veg,Trondheim,Norge

Klemmen

Jeg vil gi deg noe.
Noe som ikke er ord,
fordi ord blir så små i den store sammenhengen
Jeg vil gi deg en klem.
Ikke et høflig ritual som før,
men en rett fra hjertet,
som sier det stemmen min ikke får frem.

Ja hjertet mitt vil!
Med hele seg og enda litt til.
Mens min kropp,
den livløse, kalde, harde,
stopper opp,
ventende, voktende, værende,
etter det minste tegn på fare.

Et øyeblikk
eller to,
et sjumilsskritt
får sjela mi ro
og hjertet si sitt.
Mens kroppen,
det skallet jeg helst vil glemme,
som en vektløs klippe står den der,
et skrik uten stemme.

Ingenstedsflukt

Kjære store, skremmende verden.

Så du lurer på om jeg har "vondt i viljen"? Fordi jeg bare sitter der med strikketøyet mellom hendene og blikket festet i ingenmannsland. Fordi jeg vegrer meg hver gang du foreslår noe som går ut på at jeg er i fokus og tilstede for denne verden i mer enn fem minutter. Du vil så gjerne ha meg med, men jeg bare forsvinner.

Jovisst vil jeg. Jeg ønsker så gjerne å ha lyst. Men jeg er et tomt skall, en levende død. I oppløsning, uten tanker, uten følelser, uten vilje. Man har ikke vondt i noe som ikke er der. Eller har man det likevel?

La meg leve i små doser. Når vi samles til måltider, fem minutter her og fem minutter der. Vis meg de små detaljene som sansene kan fordype seg i. vis meg solstreifet over et tilfrosset vann, eller la fingrene mine se på en knopp som er i ferd med å briste. Glimt av virkelig liv, små nok til at jeg kan holde på dem.

La meg hvile på bølgene av ro og trygghet, latter og morskap, så kanskje tør jeg være levende for en stund. Men spør meg ikke hva jeg vil for ofte. Det er for vondt å minnes på at jeg er "ingen". At jeg ikke klarer være til stede i meg selv med tanker, ord og drømmer.

For mellom alle fnuggene av tomhet og ikke-eksistens hviler mørket. Et mørke og en smerte så stor at jeg ikke kan bære den. En fortvilelse så dyp at den tar pusten fra meg..

I noen korte, eviglange timer var jeg der i går, midt i smerten, angsten og fortvilelsen. Først da kunne jeg ta imot det jeg trenger som mest: Varme, trygghet og omsorg. Men frykten for dette jeg trenger så sårt, er så stor. Ei heller den kan jeg bære for lenge av gangen.

Derfor er jeg atter en gang spredd for alle vinder. I fri flyt midt i et tomrom jeg både elsker og hater. Ikke la meg forsvinne fullstendig! Men la meg hvile mellom minuttene jeg virkelig lever. Det er hardt å klamre seg fast til seg selv, men jeg vet jeg må..

Fortidsspeil

Til deg jeg møter på min vei.
Jeg vet ikke hvem du err.
Du vil meg ikkee noe vondt,
tror jeg.
Og du er sikkert snill,
håper jeg.
Allikevel er jeg redd deg.
Unnskyld. Du fortjener det sikkert ikke.

Om du så frykten min
ville du kanskje spørre.
Var det noe du sa?
Noe du gjorde som ble gallt?
Kanskje om det var din feil.
Men jeg kan ikke svare deg.
For tross fornuftens ubøyelige blikk
er jeg ikke her,
og du er ikke deg.

Jeg er hun lille, redde du ikke ser.
Hun som har mistet all tillitt til menneskene.
Et sviktet barn med bare et smil som beskyttelse,
og en uendelig verden av fantasi som sitt indre forsvar.
Du er den som skremte
støtte den lille fra deg.
sviktet..

Kanskje var det ett eneste ord,
en klang i stemmen din
eller en lukt i rommet.
Kanskje alt på en gang
eller ingen av delene,
som fanget meg i kryssilden mellom fortid og nnåtid..
Men det kan jeg ikke si deg.

du speilbilde for min fortid.
Uten å ville det selv er du blitt en av dem
som skremmer meg mest.